I forbindelse med et vendepunkt i livet rettet den amerikanske fotografen Stieglitz sitt kamera fra landskap og portretter til himmelhvelvet. En serie av skystudier ble resultatet. Stieglitz ønsket å vise at disse fotografiene representerte noe mer en bare fotografier av skyer. Den transcendentale kvaliteten i hans skystudier forsøkte å uttrykke noe mer enn abstrakte former. Stieglitz søkte å formidle en subjektiv erfaring som lå på et helt annet nivå enn ren mimesis (kopiering). Han forsøkte å skape en spiritualitet som på et metafysisk plan overskred fotografiets forventede, beskrivende og dokumenterende karakter.
Line Wælgaards fotografier tangerer og gjennomfører Stieglitz' prøvende forsøk på å formidle noe mer enn å bare være et mekanisk apparat. I hennes symbolmettede arbeider møter vi nettopp landskap, horisonter og skystudier. Disse forteller noe mer enn kun å være registrerende automater - et resultat av en mekanisk maskin. Wælgaards blikk evner å kommunisere en latent spenning i landskapene, noe som oppleves som urovekkende og ubehagelig. Denne dualiteten i hennes motiver gir et inntrykk av å både invitere og avvise.
Hvor ligger dette ubehaget, hvilke stemninger frembringer disse motivene? Det er i møtet med naturen og dens mektige latente kraft Wælgaard fanger ubehaget. Hennes naturmotiver er tilbaketrukne og introverte, de skaper en stemning av kontrollert stillstand og ro. Det er som om naturen er temmet et lite øyeblikk av en guddommelig kraft. Sammen med fotografen inviteres vi til å sniktitte gjennom løvverk eller gresstrå ut på landskapet vi aner bak - det er som om vi spionerer på landskapet før det bryter ut i turbulent kraft. Wælgaard inviterer oss med i øyets nysgjerrige lengsel etter å fange et øyeblikk av mystikk og stillstand, den avvisende kraften ligger i den kjølige beskrivelsen av stilIstanden. Trærne skjuler landskapet, og vi føler oss avvist.
Wælgaard approprierer ikke i like sterk grad som tidligere motiver fra kjente kunstverk. Hun heller mer i retning av å benytte seg av subtile grep som tilslører referansene mer enn de avslører. I Wælgaards siste serie Skogholt, 2006 inviteres vi til å observere et skogholt med nakne vintertrær som strekker seg mot himmelen. De er fotografert på ulike ståsted og tidspunkter på dagen. Trærne er en sammenfatning av Caspar David Friedrichs ulike motiver av trær mot horisont. Det er Wælgaards tolkning av hvordan lyset faller og en sentral bøyd gren som skaper ubehaget i fotoserien. Det at hun skifter ståsted og nekter oss muligheten til å skimte landskapet bak denne veggen av forbuskning gir en urovekkende følelse av maktesløshet. Wælgaard søker denne inviterende avvisningen i sine arbeider, slik forlater hun betrakteren i en forvirrende søken etter motivets innerste vesen. Wælgaard bringer med seg en sanselig erfaring i fotografiene.
Denne innfallsvinkelen kan knyttes opp til Merleau Pontys grunnleggende ide om kunstneren som søker å trenge inn bak det som er synlig i verden. Wælgaards fotografier viser et nærvær, det er denne subjektive erfaringen hun synliggjør for betrakteren. Gjennom landskapsmotivene synes Wælgaard å formidle nettopp det utilgjengelige indre terrenget, lengselen etter den uberørte naturen som vi i visshet aner kan reise seg mot oss. Rainer Maria Rilke beskrev denne skremmende følelsen av å bli forlatt i naturen, som han i en annen sammenheng mente var verre enn å være alene med en død person:
Now down these lanes of trees,
with emptiness everywhere,
almost as far as the far off seas
I see skies leaden, bare
and filled with uncertainties.
Wælgaard bringer også naturens urovekkende kraft ut av landskapet, hun sanker inn objekter: en rot eller gren blir brakt ut av naturen og forsølvet. Ved hjelp av taksidermister blir en fugl eller et gevir en del av installasjonene.
Wælgaard nøyer seg ikke med å observere naturens destruktive potensiale. Hun fremstiller også naturens egen nedbrytningsprosess og mumifiserer denne, frosset i dødens øyeblikk. I verket Fugl fra 2004 står vi ansikt til ansikt med døden slik den forvaltes av naturen. Fuglen er tatt ut av sin naturlige biotop, den preserveres og forsølves, deretter plasseres den i en livaktig positur på en forsølvet gren naturen også har kvittet seg med. Sammen utgjør disse to frastøtte en rekonstruksjon av deres naturlige plass før døden rammet dem. Det genereres en overveldende uhygge i møtet med denne skulpturen, blikket observerer hver fjær, kroppens myke buer, hodets livaktige vridning og vi erkjenner at naturen i seg selv er like forgjengelig som all annen levende og pustende eksistens.
