Line Wælgaards bilder er fotografert med store filmformater. Den detaljerte fremstillingen av motivet blir likevel ikke rett og slett visuell informasjonsmengde. Gjengivelsens naturalisme undergraves til dels av det tekniske overskudd selv. En uryddig, litt uskarp bakgrunn er påfallende tilstede i billedflaten, og markerer seg i kontrast til et skarpt og plastisk fremstilt dyr - en hund eller en hest - foran. En diskret oppstykking slår an en uttrykksfull uro, som om de ulike elementer står her med en betydningsfull plan, i en underliggende meningssammenheng. Musklenes spill og den varme utstrålingen fra en fullblodshest danner et opphold i billedrommet som er mer enn gjenstandsmessig.

Dyrets avrundede legemlighet står nesten overnaturlig frem, i pustende livaktighet. En påfallende kontur markerer noe komplett, noe fullstendig, på samme måte som hvert legeme i tidligrenessansens maleri: Forsterket kroppslighet, sjelelig kropp. Stadig byr det store kameraets detaljrikdom frem fotomediets insisterende naturalisme. Dette er et stykke virkelighet, del av et uryddig utkantlandskap, av verdens tomme forløp. Den betydningen som spøker rett under overflaten er dermed ikke en symbolsk henvisning til noe høyere, til noe metafysisk, men utfoldelsen av noe dypere her og nå, av fortetting i denne oppstykkede natur. Legemet reiser seg her som noe fullstendig, som begynnelse og slutt: Liv stråler som seg selv, kropp er samtidig eksistensens helhet, kosmos i kaos. I relieff mot den moderne alminnelighet, mot denne udefinerte tristesse, står fylden frem fra intet og forsvinner igjen mot utkanten, mot det tomme. Bildet beveger seg tilbake igjen og fylles av sin egen oppholdsløshet; mindre som bilde, mer som revne i det virkelige, som allegori.

Fra katalogtekst kunstnersforbundet 2000